Beskrivelse
Den 29. mai 1892 gikk Bahás sol ned, slik ‘Abdu’l-Bahá på en så minneverdig måte meddelte i telegrammet der han informerte Sulṭán ‘Abdu’l-Ḥamíd om Bahá’u’lláhs bortgang. Strålene fra denne nåderike sol hadde da skint i fire årtier, fra de første antydninger til dens tiltagende herlighet i Síyáh-Chál og Baghdad, helt til den nådde middagssolens største glans i Adrianopel og ‘Akká. Denne solnedgangen ble imidlertid ikke etterfulgt av nattemørke, men av gjenspeilingen av dens herlighets stråleglans i Paktens måne. Den lyste opp veien videre fremover mot oppnåelsen av Bahá’u’lláhs endelige hensikt: foreningen av hele menneskeheten.
Som det strålende senter for denne Pakten skulle ‘Abdu’l-Bahá, Bahá’u’lláhs eldste sønn og utpekte etterfølger, lede Saken i tre tiår og være «dens herlighets forvalter og sprederen av dens lys».
I løpet av dette unike forvalterskap skrev ‘Abdu’l-Bahá til individer og samfunn i Østen og Vesten tusener av tavler som utgjorde en ustanselig strøm av veiledning, oppmuntring, støtte, oppbyggelse og grenseløs kjærlighet. Det foreliggende bind består av syttito nylig oversatte tekster utvalgt blant tavler som opprinnelig ble publisert på persisk i bind 3 og 4 av Muntakhabátí az Makátíb-i-Ḥaḍrat-i-‘Abdu’l-Bahá. Skjønt tavlene som her ble presentert dekker hele ‘Abdu’l-Bahás embetstid, ble mange skrevet rett etter «den ytterste prøvelse», nemlig Bahá’u’lláhs bortgang. Det største navns samfunn som nettopp hadde mistet sin far, vendte seg da, tynget av sorg og fortvilelse, til ‘Abdu’l-Bahá i anerkjennelsen av at han var deres trøster, deres leder, deres grunnpilar og fremste forkjemper.
