Beskrivelse
Fra bahá’í-troens fødsel i et underjordisk fangehull i Ṭihrán, der dens opphavsmann Bahá’u’lláh ble innesperret i 1852, har den vokst raskt, i stadig videre sirkler, ut over den sosiale og religiøse ramme som den hadde sin begynnelse innenfor. Blant de første utenfor det islamske samfunn som ble tiltrukket til dens lære og representerte et forvarsel om at mennesker av alle trosretninger og opphav ville strømme inn i dens altomsluttende favn, var tilhengere av Zarathustra i Persia og India. Til denne gruppen stilet Bahá’u’lláh en rekke tavler, og flere av disse blir her for første gang presentert i fullstendig, autorisert oversettelse.
Blant disse verk inntar Bahá’u’lláhs tavle til Mánikchí Ṣáḥib en fremtredende plass. Mánikchí Limjí Hataria (1813–1890), også kjent som Mánikchí (Manekji) Ṣáḥib, ble født i India av zarathustriske foreldre. Han var en dyktig diplomat og en hengiven tilhenger av sine forfedres religion, og i 1854 ble han av parserne i India utpekt som utsending for på deres vegne å hjelpe trosfellene i Iran, som led under Qájár-monarkenes undertrykkende politikk. En tid etter dette fikk han møte Bahá’u’lláh i Bagdad. Selv om han forble tro mot sin zarathustriske religion livet ut, ble han tiltrukket av den nye religionens lære, lot seg bevege av dens tidlige martyrers offer og beundret den hele livet. Flere år etter at de møttes, stilte han Bahá’u’lláh en rekke spørsmål, som førte til åpenbaringen av to tavler av vidtrekkende betydning, hvorav den første ble sendt ham i 1878.
